Vi la oss i går kveld, gira og klare for å reise på ferie. Endelig, den dagen alle har gledet seg sånn til var endelig kommet. Bagger var pakket og det var bare å stå opp og gjøre seg klare for reisen. Men ferie starten ble til et mareritt for en av oss….
“Mamma, jeg føler meg ikke så bra”
Klokken 07:45 våknet vi av breknings lyder fra badet. Der sitter Isabell på gulvet med hode halvveis i do og kaster opp. “Mamma, jeg føler meg ikke så bra”. Stakkars lillegull som brått ble så dårlig.
“Jeg har vondt i magen og er skikkelig kvalm”, sier den skjelvende stemmen til Isabell. “Det er nok omgangssyke dette”, sier Amir.
Det var mange diagnoser som ble stilt her. Jeg trodde det var solstikk, Amir mente det var omgangssyke. Mulig hun bare har spist noe hun ikke har tålt, eller at hun har drukket og spist for mye brus og godteri.
Da var det bare å ringe mormor for å gi beskjed om at vi ikke kunne komme i dag.
Isabell drikker mye vann, men alt kommer opp, til det bare er syre igjen.
“Mamma, jeg vil ikke ha det sånn”, sier hun og ser på meg med blanke øyne.
Alt i meg som mamma vil gjøre alt for at hun skal ha det bra, men dette får jeg ikke hjulpet henne så mye med. Det eneste jeg får gjort er å trøste og gi masse omsorg, gi henne ro, hvile og vente til det går over av seg selv. Det er så vondt å se når barnet ditt ikke har det så greit.
Hun har prøvd å få i seg noen biter av knekkebrødet jeg gav henne, men det er vanskelig å få ned noe når matlysten ikke er tilstede.
“Det er verre når jeg står”, sier Isabell. Huden er blek og kroppen skjelver. Jeg sjekker panna, den er heldigvis verken varm eller klam.
Frus og Sætre snacks…
Jeg tok meg en tur på butikken og kjøpte salt kjeks og Frus med bringebærsmak. Vann tar ikke bort den fæle smaken av syre etter oppkast. Mitt mål er at hun skal få i seg en del kjeks, men stakkars jenta var så utslitt. Hun sovnet på sofaen med frus-flasken i hånda og en skål med kjeks i fanget. (Hun fikk i seg én kjeks.) Vi får bare krysse fingrene for at hun blir frisk fort, og at det ikke er smittsomt slik at det ikke er flere som våkner om med kvalme og oppkast.
“Skal vi ikke reise på ferie?”
Det tripper to små barn rundt som er glade og gleder seg til reisen. Vi hadde jo sagt at vi skal reise med en gang vi sto opp. Så hvorfor sitter vi i sofaen?, hvorfor pakker vi ikke resten?, hvorfor sover Isabell? Og hvorfor sitter vi ikke i bilen på vei til mormor og bestil??
“Mamma, skal vi ikke reise på ferie?” sier Samina, og ser på meg med et undrende blikk.
Å forklare for de minste at vi måtte utsette reisen fordi Isabell ble syk, gikk kjempefint. Litt skuffa ble de så klart, men barna synes skikkelig synd på storesøster som ikke er frisk. Og sier til Isabell: “stakkars deg, du må forte deg å bli frisk så vi kan dra på ferie skjønner du”. Unger har en fin balanse med å vise omsorg og gi en liten stikk av skyldfølelse. Vi forklarte for Isabell at hun ikke skal ha dårlig samvittighet for at reisen ble utsatt, det er slikt som skjer. Og helsen kommer alltid først.
“Men, når skal vi reise da?” sier Samina mens hun nistirrer på amerikanske hjemmevideoer for barn på YouTube.
“Vi reiser når alle er friske og raske”, sier jeg og rusker henne i håret.
Vi holder dere oppdatert.